Hvitt lureri

I kveld, etter at jeg hadde hatt barneklubb, var bakken så full av rim - så gjennomgående hvit - at jeg først trodde det var begynt å snø. Forventningsfullt tittet jeg opp mot den mørke kveldshimmelen, i håp om å se høstens første snøkrystaller. Men det kom ingen ting. Ingen hvite fjoner som danset i den svake, svake vinden. Ingen glitrende snøkrystaller som mykt la seg på bakken etter en lang ferd ned fra høyt der oppe. Likevel var det så hvitt. Trærne, gresset og de mindre begåtte plassene på den mørke asfalten. Alt dette hvite og kalde, som glitret i lyset fra gatelykter og hjem. Og jeg måtte innse, i all min skuffelse og på tross av det fine og glitrende rundt meg, alt jeg gleder meg helt enormt til det første snølaget legger seg på bakken utenfor!