Fargerytmer i regnet

Det føles litt rart. Ikke at regn om våren er spesielt uvanlig. Heller en naturlig ting som hører disse månedene til. Det er heller det at regnet gjør alt så grått. Som om det våte, eller de grå skyene, gir verden en ekstra nyanse av en gjennomskinnelig gråtone. For til sammenlikning føles hverken sommeren eller høsten like grå ut i regnet. Kanskje er det fargene som gjør det. Eller er det kanskje bare lengselen etter sommer og nytt liv som gjør at det føles ekstra grått..? Følelsen av at dagen på lesesalen blir enda lenger, og at den resterende delen av dagen (igjen) blir kortere. Bare fordi solen for en liten periode gjemmer seg bak grå og tette skyer. Uansett hva det er som gjør det, føles det ekstra gledelig å finne frem en film, en liten snutt eller en sangliste full av liv, energi, farger og rytmer. Når man med god samvittighet kan rydde bort pensumbøker og oppgaver, og bare danse rundt i hele stuen. Kjenne energien strømme ut til hele kroppen, smilet som klistrer seg til ansiktet, leiligheten som plutselig føles varm og dirrende. Det er faktisk da, når man sliten, men likevel full av liv, på en rar måte begynner å sette pris på vårregnet. Eventuelt mangelen på den, akkurat der og da, i øyeblikket. Når man setter seg ned ved vinduet, ser ut på lysene og skyggene utenfor, med den sedvanlige og gode koppen med te ved sin side. Når man kjenner vårens kveldstemperatur snike seg inn gjennom åpningen i vinduet, som om den lille resten av vind prøver å komme inn bare for å kunne stryke deg over håret. Eller kanskje, når alt kommer til alt, det hele egentlig bare handler om meg selv. Meg og min egen lille verden. En verden der en gråskyet vårdag kan ende opp med å bli akkurat noe så rart som dette..