Sommerblå ønsker

Om noen hadde spurt meg hva min favorittfarge er ville jeg svart himmelblå. Ikke blå, som i hvilken som helst blåfarge, men himmelblå som i den blåfargen som dagen lang pryder himmelen. I lysere og mørkere nyanser. Den fargen man ser opp til hver gang man ligger på gressplenen og titter opp i det fjerne. Den fargen som kommer tilsyne hver gang regnværsskyene bryter opp, og seiler avgårde i hver sin himmelretning. Og med en slik farge over seg skal det mye til ikke å la seg inspirere. Ikke bare til drømmer om solskinnsdager, men til ønsker om sommerblå sko, en lyseblå kjole, en kopp full av blåbær, bølgebrus på blå sjø, og en vase full av blålige og lilla markblomster. Små og blå opplevelser som minner om barndom og glede. Minner om bryggekanter med varme føtter plaskende i vannet, hengekøyer omringet av sommerens grønne blader og skyfrie himmel, og barnehender som aldri går lei av blomsterplukking. Hender som fortsatt syns det er føles herlig å plukke med seg en liten bukett ute på tur, og som den dag i dag fortsatt finner glede over å finne en liten busk med bær. Enten de er blå eller rød