Kveld, inne, litt ute

Når jeg åpner vinduet mitt, ikke litt, men helt og fullt, er det nesten som å åpne en vegg. Som om all avstand mellom det som er inne og det som er ute forsvinner, blir oppløst. Hundreogsøttifem centimeter, borte, for en liten stund. Det er da man kan ligge, tilbakelent i sengen, med føttene ut av vinduet, lenende på vinduskarmen. Det er da man kan liggge der, titte ut på den blå, blå sommernatthimmelen, de få stjernene som såvidt er synlige. Det kjennes herlig. Opplyste vinduer i bygget overfor speiles i den åpne vindusruten. Det er nesten som et nytt bygg er vokst frem inne på rommet mitt. Utenfor hører jeg nå og da trær og blader rasle forsiktig i en svak, svak vind. Tenketid, det er det denne tiden oppleves å være. En tid der man kan ligge i mørket, litt inne, litt ute, se, kjenne, og tenke. Jeg ser bladende bevege seg, men kan ikke kjenne vinden stryke mot føttene. Eller kan jeg det, om jeg kjenner bedre etter? Jeg vet ikke helt, syns det er vanskelig å skille mellom hva som er hva, mellom ønsketenking og virkelighet, men jo - jeg tror det er en svak vind som stryker forsiktig mot føttene mine akkurat nå. Himmelen blir blåere, mørkere. Bittelitt mørkere enn for bare noen få dager siden. Eller kanskje ikke, kanskje det bare oppleves slik, her jeg ligger, snart står, inne i mørket. Ser jeg ordentlig godt etter er det enda flere stjerner, såvidt synlige, på himmelen. Jeg lener meg forsiktig ut av vinduet. Kjenner det levende utenfor, kjenner det mot ansiktet. En blanding av luft, temperatur, lyden av en stille kveld, lukten av noe som ikke er inne. Jeg får lyst til å telle stjernene, men gjør det likevel ikke. Hvorfor vet jeg ikke helt. Hundreogsøttifem centimeter, så langt er vinduet mitt. Så langt er åpningen i veggen når vinduet står helt åpent. Jeg drømmer om en bred vinduskarm, en jeg kunne sittet i, sittet og sett utover. Når vinduet igjen lukkes, og samspillet mellom inne og ute på nytt er stengt av glass.