Ute. I skogen

Ute, alene, i skogen. Et bilde jeg ofte seg for meg, en film som løper gjennom hodet, før den brått forsvinner. Det er ikke et slikt skummelt bilde, men et bilde med masse energi. Jeg selv som løper, fort, mellom alle trærne. Solen som varmer i ansiktet, den stadige endringen mellom sollys og skygge. En svak vind mot ansiktet, håret som blafrer der man løper. Det er ingen musikk, det er bare lyden av skog og natur. Av løv som rasler og forsiktig beveger seg i den svake vinden. Fugler som synger, en fugl i et tre, en annen fugl i et annet tre. Lukten av jord og gress og bark. Mosekledde steiner som får fantasien til å tenke på trolske eventyr. Blåbærtuer som får erindringen til å hente frem barndomens blåbærplukketurer. En sommerfugl, en tue markblomster. Jeg strekker ut armene, løper enda fortere. 

Det er så deilig å gå rundt i marka, likevel gjør jeg det så alt for sjeldent. Det er så deilig å være ute i skogen og løpe, likevel er det flere år siden sist. Jeg tror kanskje at disse to tingene skal være to små mål for den kommende våren, sommeren og høsten. Skogen, og jeg.